nei døh, dwt e ikke sånn at æ e en sånn trur-æ-har-sett-alt-i-oslo-type altså, men her om dagen så fant æ en liten kafé bak holmengata som ikke en gang har et skilt utenfor og du må liksom bare vite at dwt e der borte bak den grønne døra ved siden av den sjappa som selger gamle sko og kanskje en gitar eller noe rart, og innerst satt dwt en fyr og spilte piano mens han så ut som han egentlig hadde glemt hele verden litt sånn som æ gjør når æ prøver å huske hvor æ la nøklene mine. egentlig så e dwt en sånn plass æ aldri ville delt med noen fordi dwt e dwt lille stedet som bare e mitt, nei vent, ka sa du, "du må jo dele sånne perler med oss"??? ja men nei for hvis æ deler dwt så kommer dwt hundre folk og plutselig så e dwt ikke stille der lenger. uansett. så satt æ der med en kaffe som smakte egentlig bare varmt vann med en drøm om å være kaffe, også plutselig så begynte han å spille noe som hørtes ut som om noen hadde tatt en gammel norsk folketone og sluppet den løs i en helt annen verden med feil tempo men på en måte som bare funka på en jalla måte, schpa vibes ass. gå forbi trikkesporet og forbi den stygge murveggen, ikke spør meg hvorfor æ huske dwt sånn for æ husker aldri veien tilbake til noe som helst ellers, men brått så bare veit kroppen dwt. vet du ka dwt lukter i den bakgården klokka fire om natta når dwt har regnet?? e litt lættis at sånne ting feste sæ mens alt annet bare forsvinner. har du noen gang gått feil med vilje for å se ka som skjuler sæ #norge #dating