nei men altså, dere sier "bare chat med nye folk, dwt e så lett" men sist jeg prøvde så satt jeg og stirra på skjermen i tjue minutter og tenkte "hva skriver man til noen som bare har lagt ut et bilde av en kaktus", e dwt en personlighet eller e dwt et rop om hjelp, asså jeg veit ikke og jeg tørr ikke spørre for da e jeg plutselig den som sender rare meldinger igjen, dwt ble sist sett da jeg spurte en fyr om han trodde sauene hadde navn på hverandre og han svarte med et lydopptak av seg selv som brekte, dwt e faktisk lættis men ikke på den måten jeg trengte akkurat da. serr, hvorfor e alle så opptatt av å virke normale når vi alle bare e rare inni oss, jeg satt på trikken i går og så en mann som spiste en fiskebolle med hendene og han så mer tilfreds ut enn jeg har gjort i hele mitt liv, dwt e kanskje dwt dwt e ment med livet, og ikke alle de her sjekklistene om grønne flagg og sunn kommunikasjon for dwt e bare tull egentlig for den eneste kommunikasjonen jeg har schpa kontroll på e den jeg har med meg selv i dusjen. sånn, til den som kommenterte at jeg burde senke kravene til folk, nei takk, jeg har akkurat senka dem fra "må ikke eie en uhyggelig klovnesamling" til "må ikke dra på hyttetur med nevnte samling" og selv dwt e for mye å be om, så derfor sitter jeg her med en app jeg lastet ned i natt og fyren jeg matcher med e en som skriver alle ordene i uppercase og dwt føles som å bli skjelt ut av en glad gjeterhund. og plutselig e jeg der at jeg savner den gangen jeg bare trykka på folk sin tinder og glante på kattebildene deres og aldri sa hei, dwt e jalla men dwt funka for meg, nå skal alle ha sjel og humor og kunne lage en likørsjokolade uten å kliste, døh, hva skjedde med å bare være gira på å se på serier sammen liksom. dwt ble da for mye tekst. skal vi vedde på at du e en av de som svarer på meldinger først etter tre dager og med et enkelt "ha #norge #dating