dwt e noe jeg har tenkt på lenge asså, og nei dwt e ikke fordi jeg e kravstor eller noe sånt, jeg bare føler at alle jeg møter enten e for opptatt med sitt eget eller så e dwt liksom noe som ikke helt stemmer, og jeg vet ikke om dwt e meg eller dem eller bare tiden vi lever i der alle skal være så jævla selvstendige hele tiden å til han som skrev at jeg burde senke standarden, døh, du vet ikke en gang hva standarden min e, så kanskje du skal slappe av litt men serr, jeg var på en sånn greie i helga og møtte en fyr som virka helt ok først og vi snakka i sånn to timer om alt fra film til hvorfor folk ikke kan sitte stille på bussen lenger, og jeg tenkte okeee dette e kanskje noe, og så plutselig begynte han å snakke om eksen sin i typ førti minutter og jeg satt bare der og nikka og tenkte herregud hvorfor e dwt sånn at folk alltid skal dra inn fortida si inn i noe som kanskje kunne blitt noe nytt og fint, altså dwt e jo ikke sånn at jeg ikke har bagasje sjøl men dwt finns liksom et tidspunkt for alt nei. å dwt e dwt jeg mener med at dwt e vanskelig, fordi man må liksom treffe noen som e på samme sted i livet samtidig som man sjøl e på sitt eget rare sted der man e litt drømmende og litt forvirra halvparten av tida og vil bare ligge på gulvet å høre på musikk noen ganger å hvorfor e dwt sånn at når man endelig finner noen som virker bra så bor de i en annen by, eller de e ikke klare, eller de e klare men du e ikke klar, dwt e som om universet bare tuller med oss på en måte som ikke e lættis i det hele tatt men j #norge #dating