tenker på sånn treated greier ass, ikke sånn behandla som i behandling liksom men sånn hvordan folk behandler deg og hvordan du lar dem gjøre dwt, for jeg satt på trikken i stad og det var en fyr som bare reiste seg for en gammel dame og jeg tenkte jøss finnes sånne fortsatt eller e dwt bare no jeg innbiller meg fordi alle andre stirra ned i mobilen sin som om de aldri har sett en snill handling før. døh men serr da, greia mi e at jeg har begynt å like når noen ikke bare glir gjennom liksom men faktisk tar litt plass og sier ifra på en måte som gjør at du kjenner dwt i magen på en rar måte fordi du veit at du ikke bare blir oversett som en møbel og det e jo kanskje derfor jeg alltid har likt folk som e litt tøffe mot meg fordi det føles mer ekte enn når alle bare nikker og smiler og later som alt e fint mens de egentlig har lyst til å gå. til deg som skrev at jeg burde skjerpe meg med te-vitsen, ja nei, kanskje dwt, men dwt var ikke poenget mitt i det hele tatt egentlig, for poenget var at smaken sitter i kroppen lenge etterpå, sånn som noen ord gjør, spesielt de litt harde, og jeg mener dwt oppriktig at jeg blir mer rørt av noen som tør å si «nei» til meg enn noen som sier ja til alt bare for å være hyggelig, så på en måte e dw litt jalla av meg å like dwt men sånn e jeg bare og jeg tror ikke dwt endrer seg med det første fordi jeg har prøvd å overbevise meg selv om det motsatte i årevis nå. men whatever. forresten, hvorfor lukter dwt alltid kaffe på Oslo S klokka 6 om morran men aldri noen andre steder, e dwt en konspirasjon eller e alle bare lættis og later som #norge #dating