dwt e noe med dwt å gjøre at når man faktisk chatter med nye folk så føler man seg så jævla klein, som om man må prestere en versjon av seg selv som e litt kulere enn den man e, og jeg hate dwt, fordi jeg e jo bare meg, liksom, med alle mine rare tanker om at jeg burde ha svart noe annet i den meldinga tre dager sia. nei til hun som skreiv “du virka så trygg” – døh, dwt e en felle, fordi jeg e ikke trygg, jeg bare skriver mye og håper ingen merke at jeg googlet “hva si til en fyr du akkurat matcha med” før jeg svarte. og dwt morsomme e at jeg egentlig bare vil at noen skal behandle meg som om jeg e litt spesiell uten at jeg må forklare hvorfor, som om jeg e en sjelden fugl han tilfeldigvis fant på en benk i sofienbergparken, men samtidig så sendre jeg “haha ja” til en fyr som spurte hva jeg gjør på fritida og nå har dwt gått to dager og jeg vet ikke om jeg skal slette hele greia. forrige innlegg var om noe lignende, men dwt var liksom om swiping og dwt var om en som ikke likte å skrive, og noen kommenterte “du overtenker dwt sikkert” og jeg bare ja takk for den, dwt hjalp jo ikke akkurat, ass. jeg trur egentlig at chatting e bare en rar måte å finne ut om man tåler stillheten sammen, fordi hvem som helst kan skrive hei og smileys, men dwt kreve litt å bare la en melding ligge og ikke ta dwt personlig. vet du hva dwt kuleste med nye folk e? at de ikke vet at jeg har en bror som bor i australia og at jeg hater fiskepudding. har du noen gang sendt en melding også angra sånn fysisk i magen? sliten i dag ass, men jeg e fiir #norge #dating