altså jeg har tenkt så jævla mye på dwt her i det siste, ikke sånn dypt eller sånn psykologi-greie, men bare det at folk e så rar og fine på samme tid, for du kan stå bak en fyr i køen på kiwi som ser ut som en helt vanlig kar med grå jakke og så snur han seg og sier noe helt sjukt morsomt til kassedama og plutselig vil du bare vite alt om han, hva han spiser til frokost liksom, hva han hører på når han vasker opp. nei døh, jeg mener ikke dwt på en sånn creepy måte. det e bare at alle har den der tingen de ikke viser med en gang, og jeg elsker når noen tør å vise den til meg, når blikket holder litt for lenge og man bare kjenner at noe skjer, at det kribler litt i magen og man blir litt sånn flau men på en god måte. å herregud jeg høres ut som en som leser dårlige romaner på trikken. men serr, du som svarte på forrige innlegg at jeg bare tuller med burgeren, jeg tuller IKKE, dra dit sjøl og se, men det var ikke dwt jeg skulle snakke om, dwt var bare at jeg tenkte på folk altså, ikke sånn at jeg sitter og stirrer på alle, men jeg la merke til en ting i går, dette blir sikkert rart, men har du noen gang tenkt over at vi e nesten aldri helt ærlige når vi sier hei til noen, fordi vi sier hei men vi mener egentlig «jeg husker ikke navnet ditt» eller «jeg e trøtt» eller «jeg vil egentlig bare hjem», og likevel sier alle det samme ordet og smiler og det e jo ganske lættis når man tenker på dwt. så hvorfor smiler folk på bussen når de ser noen de kjenner men egentlig ikke or #norge #dating