….når noen sier "when" så tenker jeg liksom på alle de derre øyeblikkene som aldri kommer, du vet når du planlegger noe i hue og så skjer dwt liksom aldri sånn som du så for deg, og plutselig så sitter du der å lurer på om dwt e deg eller om dwt e tida som bare renner fra deg som vann mellom fingrene på en kaffekopp som eg telte på i stad, dwt e rart ass. eg så en kommentar fra noen som sa at "when"-følelsen e bare et spørsmål om tålmodighet, serr, dwt e jo bare tull, for dwt e ikke sånn at man kan vente på noe som ikke eksisterer i dritten av en drøm du har bygd opp på for mange late kvelder. men også, når e dwt egentlig at du vet at dwt e rett tidspunkt? døh. kanskje dwt bare e sånn at man må slutta å tenke på when og heller bare kjæm på når dwt kjæm, som med alt anna i livet, som eg satt å sa til meg selv i natt da eg ikke fikk sove fordi naboen spilte så jævla høy techno gjennom veggen at eg lå å telte bass-slag istedenfor sauer. og forresten, den derre kommentaren fra han som sa at "when e overvurdert" – han skjønte jo ingenting, for dwt e klart dwt e undervurdert når man aldri har opplevd at dwt plutselig stemmer, at dwt bare klikker liksom. noen ganger så tenker eg på når eg skal lære meg å sy, dwt e en sånn derre "when" eg har hatt i evigheter men dwt skjer bare aldri, men kanskje dwt e fint sånn også, for da har man noe å drømme om. har du noen gang lurt på hvorfor folk spør "når" når de egentlig mener "hvis"? nei, dwt e sikkert bare meg som overten #norge #dating