jeg satt og tenkte på dwt med understanding i stad, altså hvor sjeldent dwt e at noen faktisk skjønner deg uten at du må forklare alt fra bunnen, som når du kommer hjem slitern og alle bare ser på deg med de der øynene som spør "hva e galt?" å nei ingenting e galt jeg e bare sliten i sjela, men så er dwt noen som bare sitter der og ikke sier noe og plutselig e alt liksom greit igjen, jeg vet ikke om dwt e fordi jeg er for mye i mitt eget hode eller om folk generelt glemmer å lytte med hele seg noen kommenterte på forrige innlegget mitt at jeg burde "være mer tilstede" men serr, jeg er jo der, jeg ser på deg og jeg hører på deg, dwt e bare det at jeg også har ting som skjer i topplokket mitt, jalla at jeg skal måtte forklare alle følelsene mine som om jeg e en lærebok istedenfor å spørre "hva mener du" så kanskje bare vær stille og la meg finne ut av det selv?? fordi noen ganger så e støtte ikke ord, dwt e å stå i døra med en kopp te og bare se på meg som om vi deler en hemmelighet, dwt e schpa egentlig, den type stille forståelse som ikke krever prestasjoner almindelig hverdagslig magi men hva vet jeg, jeg sitter jo bare her på rommet mitt og stirrer i taket mens telefonen lader, blir egentlig litt kvalm av hvor mye jeg overtenker, men hvis jeg ikke overtenker så føler jeg at jeg ikke bryr meg nok, døh, klarer ikke helt å vinne på det der, men jeg tror dwt e sånn de fleste har det egentlig, de bare sier det ikke høyt for å slippe å virke trøtte i huet hva tenker du på når du ikke klarer å sove, liksom, e dwt #norge #dating