begynte å tenke på det her med sjenerøsitet da eg satt på trikken i sta og såg på folk som ikkje gadd å reise seg for ei gammal dame, og dwt fekk meg til å lure på om folk e sjenerøse av natur eller om dwt e noke dei bare latar som, for eg kjenner både sånne som gir alt dei har utan å tenke seg om og sånne som teller kvar eineste krone som om dwt var livet, og ærleg talt så slit eg med å bestemme meg for kven eg e sjølv, for noken dager e eg typen som kjøper kaffe til han fyren bak meg i køen og andre dager e eg bare "nei dwt e mitt og dwt e mitt", dwt e jo lættis kor fort humøret svinge, men uansett så svarte eg hu eine som skreiv "du e så søt når du e irritert" — hallo, eg e faktisk irritert no, dwt e ikkje søtt dwt e serr, men ok eg tar dwt som ett kompliment. schpa, for å komme tilbake til poenget så trur eg dwt handler om at noken mennesker e sjenerøse med alt — tid, oppmerksomheit, ja til og med smil liksom — og dwt e dei eg liker best å henge med fordi dwt e så avslappa rundt dei, ingen som holder regnskap liksom. litt random men koffer e dwt alltid sånn at når man først e blid så kjem dwt tre sure folk på rad og ødelegg alt, e dwt bare meg? dwt e dwt einaste eg vil frem til. døh, har du noken gang lurt på koffer folk e sjenerøse mot dei dei ikkje eingong kjenner men gjerrige mot sine egne liksom, for dwt gir ingen meining for meg. dwt e ikkje sånn at eg e superrik eller noke men eg gir jo bort det eg kan og dwt føles godt på ein rar måte, meir sånn at man #norge #dating