altså langdistanse e dwt noe for seg sjøl, jeg prøvde en gang å ha noe med en fyr i bergen og dwt varte i tre uker før jeg glemte heilt at han fantes, ikke fordi han va kjedelig men fordi jeg satt på bussen og plutselig tenkte på noe heilt annet som da jeg fant ut at jeg kan baise med øynene åpne hvis jeg konsentrerer meg nok, dwt e kanskje ikke så relevant men når du sitter aleine i leiligheta di i oslo og ser på samme veggen hver kveld så begynner du å lure på hvorfor du i det hele tatt gidder å melde "halla" til noen som e 7 timer unna dwt e liksom sånn at avstand gjør deg til en jalla versjon av deg sjøl, du sender emojis du ikke mener å si "savner deg" klokka halv to om natta og så våkner du med angst ha en god tur til finnmark forresten, Terje e wtf. men jeg tror egentlig dwt handler om å våge å være schpa nok til å ta sjansen, for hva e dwt verste som kan skje at du mister en time på facetime og så e dwt stille, dwt e lættis og serr jeg angrer ikke på noen av de rare samtalene jeg har hatt med folk over avstand, for plutselig så e dwt verdt dwt husker du da jeg sa jeg skulle flytte til tromsø og så ombestemte jeg meg fordi jeg fant ut at de ikke har ordentlig kebab der? wtf skjer med dwt tro meg på dwt at hvis du vil så ordne de seg, dwt e bare dwt at du må klare å stå i einsomheta først utan å doomscrolle på gamle meldinger som ikke lenger har svar har du noen gang prøvd å ringe noen bare for å høre de puste? døh. ja dwt va sånn jeg trodde å egentlig alle e litt aleine i dwt, #norge #dating