okay så jeg gikk forbi den der gamle kiosken ved sannergata her om dagen og bare døh, jeg fikk sånn rar følelse av at hele byen har disse små lommane som ingen ser hvis man ikke løfter blikket litt liksom, og det e jo dwt som e greia med oslo at alle tror de vet hvor alt e men egentlig så går alle bare samme ruta hver dag mellom jobb og hjem og den samme kaffen og gud så kjedelig dwt blir i lengden hvis man aldri tar en omvei bare for å se hva som skjuler seg bak neste sving, men uansett så fant jeg en bitteliten bakgård med sånn gammal skilt og det så ut som om tida hadde stoppa der på en måte, til hun som skreiv at jeg burde slutte å overtenke alt, ja jeg vet dwt men dwt e ikke så lett når hjernen bare går hele tida heller da. jeg tror dwt e sånn at de beste plassan e de man ikke googler seg til engang, de bare finnes der liksom som en hemmelighet mellom deg og byen, og noen ganger føler jeg at jeg e den eneste som ser dem men dwt e kanskje bare innbilning, forresten så lurer jeg på om du noen gang har lurt på hvorfor vi alltid går på samme side av gata hver gang vi e på vei hjem, e dwt ren vane eller e dwt bare fordi dwt e lettere å ikke tenke, lættis hvor mye rart man legger merke til når man først begynner å se seg rundt, serr altså jeg gikk forbi en sånn jalla liten sjappe i går og fyren bak disken nikka til meg som om vi kjente hverandre fra før av, dwt e jo sjarmeranes på en måte, men jeg måtte bare smile litt for meg selv og tenke at hadd jeg bare vært tøff nok til å spørre om hva han het så hadd dwt kanskje blitt en sånn #norge #dating