til hun som spurte ka jeg syns om norsk datekultur her om dagen, dwt e en helt annen greie enn hjemme ass, fordi her tar liksom folk det med ro og møtes for en kaffe liksom uten at det e no big deal og jeg sitter der og føler meg som en sånn alien som har landa på en planet der alle e så rolige hele tia. Å date her e serr en egen sport døh. også til hun som skrev «du virker så stressa, puster du?» i kommentarfeltet i går: ja jeg puster, men hjertet mitt har visst ikke fått memoet om at vi skal ta det med ro på date. greia e at jeg kommer fra et sted der alt skjer fort og høyt og litt jalla, også kommer jeg hit og skal liksom sitte på en kafe og se mystisk ut mens jeg venter på at noen skal si noe, og jeg bare sitter der og lurer på om det e schpa oppførsel å bestille en kaffe til før han i det hele tatt har svart på meldinga mi, og det tok jo bare tre dager før han svarte fordi sånn e visst folket her, rolige som fjell eller no, mens jeg hadde sjekka telefonen sånn cirka førti ganger om dagen og drevet på med en liten intern krise hver gang det ikke kom noe. Lættis. vil dere vite hva jeg sa på min første norske date, nei vent det tør jeg ikke engang skrive fordi det va for flaut og involverte feil ord som ikke betydde det jeg trodde de betydde. husker dere det lerretet jeg kjøpte i mars damer som bare stirrer skuffa på meg, dwt e fortsatt tomt og nå står det der og dømmer meg mens jeg prøver å finne ut om norske folk e sånn som liker at man tar initiativ eller om de blir redde og stikker av, for jeg e typen som tar initiativ til alt for tidlig og kanskje for hardt, og jeg sipper #norge #dating