ja dwt e no dwt med takknemligheta da, men hør her a, dwt e ikke så jævla mye å være takknemlig for når man sitter der med kald kaffe og en øredobb som har gått i en bitte liten svart grotte mellom sofaputene og dwt e liksom der man begynner å tenke på hva man egentlig ser etter i en fyr, for jeg vil ha en som ikke bare sier fine ting men som faktisk tar i et tak hjemme liksom, en som skjønner at man ikke trenger å reise til syden for å ha dwt fint, bare man har noen som gidder å lage frokost på en søndag og som ikke blir sur for at jeg sover til tolv, og døh han må jo ha en viss sjarm da, ikke sånn jalla sjarm altså men sånn at han får meg til å le sjøl om jeg e trøtt og grinete, schpa :) å nei du, du som skreiv at dwt bare e tull med takknemlighet, dwt e nettopp dwt som e kjernen i alt veit du, men uansett så ramla jeg over en gammal greie her om dagen, en sånn liten lapp jeg hadde skrevi for mange år sia, der sto dwt at jeg en gang drømte om en fyr som kunne spille gitar, men i dag kunne jeg ikke brydd meg mindre om gitar altså, nå vil jeg heller ha en som får meg til å føle meg som den eneste i verden uten at han må spille noe som helst, er dwt rart at jeg tenker sånn? dwt e fortida. du vet, en skikkelig mann han spør hvordan du har dwt før han i dwt hele tatt begynner å snakke om seg sjøl, og han husker at du hater lukta av koriander, og det er små ting men dwt e nettopp de små tingen som bygger noe stort (jeg hadde faktisk en sånn en gang, men han flytta til #norge #dating