okei så æ satt på trikken i går da, og dwt va sånn typisk oslo-gråvær som gjør at man nesten glemme at sola finnes, også så æ en gammal mann som satt og mata duer med en sånn liten pose han hadde i lomma, og da tenkte æ plutselig på dwt vi snakka om her om dagen, at grateful liksom ikke e en ting man si men en ting man se, for han møkka-fyren der han forventa jo ingenting, han bare gjorde dwt og kanskje dwt e derfor dwt e så jalla vanskelig, fordi vi hele tia leite etter den store gr feelsen når dwt egentlig e de små dumme greiene, som kaffen som e blitt kald eller en melding fra noen man ikke har snakka med på lenge, døh, dwt e helt sykt hvor mye man overser bare fordi man venta på noe større forresten, han som kommenterte at dwt var et fint innlegg, takk ass, men æ e faktisk ikke enig, æ bare rota men altså, dwt æ prøve å si e at når æ va 28 så brydde æ mæ så sinnsykt mye om hva folk tenkte om mæ at æ ikke klarte å nyte et eneste måltid uten å analysere alle rundt bordet, og nå sitter æ her 48 år og spise brødskive med ost alene og føle mæ heldigere enn noen gang, og dwt e jo helt sprøtt, går dwt an å faktisk bli glad av mindre? ja så... e dwt noen her som har tatt vare på en sånn liten ting fra en dag som egt va dritt, bare fordi dwt dukka opp midt i alt, for æ klare aldri å huske dem, æ bare huske at æ følte noe rart ps, klarte ikke å sove i natt fordi æ tenkte på kor mye en due egentlig veit 🕊 #norge #dating