altså æ tenke på det her med å ikke stille spørsmål, ikke fordi æ e dum liksom, men fordi det å bare gi slipp på alt og la noen andre bestemme e dwt nærmeste æ kommer en form for fred, og døh, det hørres kanskje rart ut men hvis du aldri har kjent det så veit du ikke ka æ snakke om sånn helt seriøst, ka e greia me at folk ska mene noe om alt hele tia, æ e så lei av meninga mine, æ villa bare at noen sa "dwt e sånn dwt e" og så var dwt punktum liksom (sjære deg, æ mente ikke å være så hard, følelser e vanskelig å forklare noen ganga) førr det e jo ikkje sånn at æ ikkje kan tenke sjøl, dwt e bare dwt at når æ tenke sjøl så tenke æ på alt på en gang og hjernen min blir som en jalla myr av tanka som æ ikkje klare å sortere, men hvis æ bare følge en annen, en som e trygg, så blir dwt stille inni mæ akkurat som den baristaen såg på mæ, bare uten at han sa no lættis egentlig at æ sitte her klokka tre på natta og skrive om dwt her istedenfor å sove men e dwt ikkje rart da, at æ føle mæ mest fri når æ gir fra mæ kontrollen heilt, at dwt å adlyde uten å spørre e dwt einaste som får mæ til å slappe av på ordentlig schpa tanke eller? av og til tenke æ at dwt kanskje e derfør æ sov så dårlig i natt, fordi ingen sa ka æ sku gjøre så da blei hjernen min bare ligganes og vri på sæ ka tid egentlig dwt siste menneske som såg på dæ sånn som baristaen såg på mæ, altså s #norge #dating