altså jeg satt her å tenkte på langdistanse og dwt e faktisk ikke så ille som alle skal ha dwt til, jeg mener ikke at dwt e lett men jeg digger at man kan savne noen sånn helt serr uten å måtte forklare hvorfor, som når jeg og mats hadde forhold på avstand i fjor og han sendte meg bilde av en gammel mann som solgte pølser i oslo og jeg ble helt rørt av dwt uten grunn kanskje dwt e fordi man gjør dwt meste ut av de rare små øyeblikkene, som å ligge våken klokka to om natta å høre på lyden av noen som puster Æ. ja og så angrer jeg på at jeg ikke reiste til bodø da jeg hadde sjansen, men dwt hjelper ikke å gråte over spilt melk, noe grete sa til meg i kommentarfeltet på mitt forrige innlegg om brunsj, æsj grete du vet ikke hva du snakker om døh men altså, hvis noen e verdt å reise 17 timer med buss for så e dwt vel ikke så jalla å gjøre dwt eller hva? jeg har forresten lært at jeg må lade mobilen før jeg legger meg fordi jeg våkna med 2% i går og dwt e så schpa stress at jeg nesten kasta dwt i veggen sånn sett e langdistanse kanskje bare en øvelse i tålmodighet, og jeg som e så utålmodig at jeg ikke engang klarer å vente på at kaffen skal avkjøles hva ville du ha gjort hvis du mista all kontakten med noen du bryr deg om, men du visste dwt fortsatt levde, ville du ha venta eller gått videre🤷‍♀️ #norge #dating