dwt e rart men eg har tenkt på dwt her i det siste, at eg e liksom blitt så dårlig på å appreciate ting sjøl, som om hjernen min bare filtrerer bort alt som e fint og bare lagre dwt som e stress sånn som i går da eg lå på rommet og stirra i taket og hørte på en sang eg har hørt hundre ganger før og plutselig bare kjente eg dwt i brystet liksom, at dette her e jo faktisk fint Og til han fyren som skreiv "du burde bare senke skuldrene og ikke tenke så mye, eg lover dwt blir bedre" - døh, tusen takk asså, eg trengte dwt meir enn du trur, serr eg lagra kommentaren din i hue mitt. for dwt e jo sånn at når noen tar vare på meg på en liten måte, som å huske koss eg tar kaffen eller bare spør om eg e trøtt, så smelter heile meg ned til ingenting og eg blir helt sånn "oi, dwt der betydde noe" og eg trur dwt e derfor eg alltid leite etter folk som e snille, liksom på en ordentlig innvendig måte. samtidig e dwt jo kanskje ikkje greit å forvente at andre skal fikse dwt for meg?? har tenkt mye på dwt faktisk. Nei. for dwt e vel egentlig at eg må lære meg å appreciate meg sjøl først, men dwt høres så jalla ut når eg sier dwt høyt, sånn som de der inspo-postene mamma sender meg klokka sju om morran. nye yndlingsbeskjed... nei forresten, dwt e ein vane eg leiter etter, kjenn etter, sånn rolig i magen når noe e bra i steden for å bare vente på neste kaos. hvis du møtte deg sjøl i speilet og blei tvunget til å si en ekte fin ting om deg sjøl uten å ironisere over dwt, ka hadde #norge #dating