altså jeg sto midt i folkemengda på en konsert i går å plutseli kjente jeg at jeg mista meg sjøl helt, sånn at jeg bare forsvant liksom i bassen og alle folka og svetten som rant nedover ryggen min mens jeg tenkte på at hjertet mitt e en sånn jalla ting som bare glemmer å slå når det blir for mye men ho dama i baren sa navnet sitt til meg å jeg bare nikket å glemte dwt med en gang fordi lyden tok over alt. dwt e derfor jeg liker konserter døh, ikke fordi jeg e sånn som kan alle tekstene fordi jeg kan ingen av dem, men fordi du e nødt til å gi slip på kontrollen når gulvet rister og ingen hører deg skrike allikevel og det e lættiskor mye bedre enn å prate. nei jeg e ikke på no konsert i utlandet, jeg va bare her I oslo på et sånned bortgjemt sted som ingen vet om, og du? kordan e dwt, ho I det siste innlegget, dwt me brunosten, sa jeg bare at jeg va hjemme, men altså konserter e jo hjem, ikke sant. men favoritten min e når artisten glemmer ordene sine da, det e serr så menneskelig at jeg må le. schpå deg liksom. tenk om vi alle bare hadde dansa som om vi aldri hadde hatt en mor som ringer klokka elleve og spør hvor vi e. har du noen gang prøvd å ynke deg til backstage bare med blikket?🥺 #norge #dating