dwt e så rart fordi folk tror dominans handlar om å ta plass, men eg syns det e meir om å gi rom for at nokon kan senke skuldrane og berre vere, og at den roen blir din, ikkje fordi du har tvunge den frem men fordi den kjem av seg selv når du veit at du ikkje treng å bestemme alt helle tida, for min del så e det den stille kontrollen som gløder under huda som gjer at eg blir heilt andektig, ikkje høgt eller teatralsk. jalla. eg tenkte på dwt i stad når eg sto i kø på butikken og plutselig såg på hendene mine og tenkte at dei kunne være så rolige. ingen skjønne sammenhengen. for nokre spreke individ så e dominans å eie eit rom, men for meg så e dwt å vite at personen der framme har lyst til å lytte, og dwt e faktisk veldig schpa når du stoler på at mi ro e nok, sjølv om eg av og til tvile og bli usikker og må trekke meg unna. døh. og til den som kommenterte at eg burde fokusere på anna enn dwt: eg har prøvd, men fysj för en kjedsomhet. e det rart at eg finn glød i å bestemme tempoet sjølv når ein berre snakkar om musikk på øya og ikkje berre...nei, dwt trekk eg. tomheten e vakker. av og til so eg med vindauget oppe fordi eg føle at natta snakkar tilbake, og dwt e veldig drøyt, men har du nokgang tenkt på at mørket e den einaste lojale lyttearen du kan ha? #norge #dating