var ute å gikk på ski i går da, eller “gikk” e vel å ta i, meir sånn vagga bortover som ein pingvin med brokk og for lite søvn, men dwt e no eigentleg litt fint og da, når snøen knirker under skoa og du e heilt aleine i skogen og ingen jævla folk som skal mene nokka om kor fort du kjører eller kor mykje du banner når du tryner i ei snøfonn for tredje gang på rad fordi du e for stolt til å ta av skia før bakken, sant, men uansett, då eg kom heim så satte eg meg ned med ein kopp kaffe og begynte å tenke på at eg faktisk ikkje har aka på sånn gammaldags akebrett på sikkert femten år og dwt e litt trist eigentleg fordi sånn enkel moro liksom bare forsvinn når ein blir vaksen og alle skal vere så jævla schpa og sofistikerte heile tida. e du. døh som kommenterte i går at eg ikkje kan skrive, kor i faen var du då dei satte karakterar i norsk på ungdomsskulen liksom, kanskje du heller skal ta deg ein skitur å chille mate. men altså poenget mitt glømte eg visst, foresten så edet sånn at då eg skulle hente fram telys i går så fann eg ein svensk femkrona med pip i frå typ 2004, ka faen e dwt for slags symbol liksom, of der trur du kanskje ikkje på skjebnen at eg akkurat las om noken som dreiv med curling på eit islagt vatn då ein fyr glapp steinen rett i frokostbland. e sosialtsett heilt lættis skrive det men greia på kgl lurer på ka som gjør ordet einsleg finare når dwt står med rim og snø. noken flerme med eit dikt som får meg te å savne aking #norge #dating