jeg har tenkt så mye på hugs i det siste, altså ikke sånn overflatisk klem-hei-men-hersk, men sånn ordentlige hugs hvor man bare står der og kjenner at dwt andre puster og at man liksom kan legge hele hodet sitt inn i skulderen deres, og i går kveld satt jeg og grublet på hvorfor vi egentlig slutter å klemme folk når vi blir voksne, husker du da vi var små og bare kasta oss på hverandre uten å spørre eller tenke på dwt i hele tatt? fikk en kommentar fra noen som sa "men hva med at noen ikke liker berøring" og ja, dwt skjønner jeg jo, men jeg vil likevel si at en god klem e som en liten pause fra dwt rare livet, som å trykke på pauseknappen og liksom bare puste dwt samme lufta en liten stund, jeg hadde en venninne som alltid klemte sånn tre ganger på rad og dwt kjentes så jalla og samtidig perfekt at jeg nesten lo, for hvorfor slutter vi å telle klemselengden vår? serr. av og til så ligger jeg våken om natta og tenker at jeg skulle ønske noen bare kom og kasta seg over meg i en diger bjørneklem mens jeg ligger og ser på tiktok, ikke døm meg, men e dwt så rart å lengte etter noe så enkelt? som om dwt siste jeg trenger e noen som tar meg på alvor i all sin enkelthet, og plutselig husker jeg dwt beste hugs herje noensinne som var utenfor bussen på et rastløst kveldsnytt etter en date som var helt mislykka men jeg har aldri angra på dwt, hva syns du e dwt beste hugs du har sett i en film liksom? nei men nå må jeg visst gå og jeg har ikke engang fått rydda dratt av meg sminken enda, livet e lættis men dwt e overalt fyrstikker og rare ønsker dit jeg snur meg 🤍 #norge #dating