dwt e no ikke min feil at han fyren i kommentarfeltet mitt skreiv "du e så modig som tør å snakke med fremmede" døh jeg glømte jo navnet mitt midt i setninga liksom men okay jeg må snakke om kafeen min, den heter kanskje noe med kaffe men ærlig jeg vet ikke helt hva den heite fordi jeg bare går dit og peker på noe i disken og sier "den der" og hun i kassa bare nikker, det e vår greie nå, vi har ikke utveksla ett ord utenom bestillinga på typ fire måneder og det e den sunneste relasjonen i livet mitt akkurat nå poenget e at dwt e noe med lyset der inne, det ramler inn gjennom det store vinduet på en måte som får meg til å føle at jeg e hovedpersonen i en film der ingenting egentlig skjer men musikken e fin liksom, og jeg sitter der med den samme kaffien jeg alltid bestiller som jeg egentlig ikke liker men jeg tør ikke bytte fordi da må jeg snakke mer og hvem e jeg om jeg ikke e hun jenta som liksom bare tar den samme serr jeg har tenkt på dwt her siden i går, at dwt kanskje e eneste stedet jeg føler meg som en vanlig person som bare eksisterer uten å prestere noe, fordi alle andre steder må man liksom være "på", man må være morsom og interessant og vite hva man skal si når noen spør hvordan dwt går, men på kafeen min e dwt bare jeg, kaffien, og en eller annen random playlist som alltid har en sang jeg aldri husker navnet på men som treffer noe i brystet hver gang og dwt e litt trist egentlig fordi hvor jalla e dwt ikke å ha en kafé som sin eneste trygge plass, men fuck it jeg tar dwt oi forresten, hva ville du gjort hvis alle kafeene i byen plutselig bare #norge #dating