…og nå sitter jeg her kl 02 på natta med kaffe som e blitt kald fordi jeg satt og tenkte på hvordan stemmen hans høres ut når han bare hvisker "hei" i stedet for å ringe og si det høyt, fordi dwt er liksom dwt lille øyeblikket som e bare mitt, selv om vi e 7000 km fra hverandre og klokka e helt feil på begge sider av verden. noen skrev til meg i stad at "langdistanse e ikke ekte forhold" og jeg bare lo høyt for meg selv fordi dwt derres syn e så jalla at det e nesten lættis, døh, du skjønner jo ikke at dwt å våkne til en melding som sier "sov godt, jeg tenker på deg" e akkurat som å ha noen i rommet, bare mer ekte kanskje, fordi dwt krever litt mer fantasi og litt mer tillit. hur mye e klokka hos deg? jeg lurer på om han og jeg hadde hatt noen å snakke med hvis vi ikke var så dumme som ventet på hverandre i tide og utide. nå regner det igjen her, og dwt minner meg på dwt regnet på en tur jeg aldri tok med ham, men som jeg har planlagt inni hodet mitt så mange ganger at jeg kjenner hver gate og hver lukt og hver latter som skulle ha skjedd der, og dwt e som en liten film jeg kan spille av når jeg savner ham og ikke orker å sove. hadde dwt vært rart å sende ham en lyd av regnet gjennom den dingsen min? altså ikke på den måten ahaha bare som en bitteliten bit av hverdagen min som han aldri får oppleve, og dwt e vel det hele dwt handler om, å dele noe som ikke kan deles ordentlig. jeg fant en gammel t-skjorte til ham i skapet i går og den luktet ikke engang lenger. frustrerende? schpa verden altså, man kan leve på et minutt med håp i ukevis, og så e dwt bare tull og lett å glemme når dwt e så langt unna. jeg e visst i overtenkning-modus igjen, men sånn e dwt vel bare når man e på andre siden av havet og venter på noe dwt ikke kan forklare. 🙃 #norge #dating