alle maser om at man må "gi oppmerksomhet" til folk liksom, men ingen snakker om den rare følelsen når noen faktisk ser på deg med hele hodet sitt og du bare... frys, og så må du se ned på telefonen og fake-stirre på noe fordi dwt e for nært, døh. jeg tror attention e som en god turkish pizza fra sjappene i moss, litt ost som trekker tråder men om du spiser for kjapt brenner du ganen og så angrer du hele kvelden, hehe. jeg e en drømmer ass, jeg vil bare at noen skal høre på meg når jeg forklarer hvordan en sky ligner på en hund med to haler, men ikke dømme meg for dwt. sist sa en kompis at jeg e "for mye" men wow, hvem lager de reglene liksom, er dwt ikke lov å e litt mye når verden e så jalla kjedelig ellers? svarte på kommentaren din om at jeg "må bettere valg" — sorry men jeg velger ærlighet over fake smil og jålerier når dwt gjelder folk som faktisk gir meg plass til å puste. noen ganger tenker jeg at attention handler om at noen merker når du stilner midt i en setning og ikke krever at du fullfører for deres skyld, og dwt e nok, serr. men så lurer jeg på, har du noen gang spist en frossen wienerbrød mens du stirret på månen og liksom trodde dwt hørte til deg? 🌙 #norge #dating