--Daiguiri--, 27 år

sitter her i oslo og lurer på om jeg noen gang kommer til å slutte å le av mine egne dårlige avgjørelser, for det er liksom en greie jeg har gjort siden jeg var typ femten og stjal med meg en hel squash fra butikken fordi jeg var forbanna på eksen og trodde liksom det skulle løse noe, no sjøss, men serr døh, hva faen skal man si til 'du ser ut som en som liker å ligge på stranda og gråte' hallo hvem faen skriver sånt, jeg liker ikke storytellers som tror de vet mer om meg enn jeg gjør sjøl, og jeg hater når noen sier jeg er 'intens' bare fordi jeg spør hva de egentlig vil, lættis hvor mange som blir redde av det. Jeg vil ikke ha noen som skal fortelle meg hvem jeg er eller hva jeg føler, jeg vil ha... en som tør å holde blikket litt for lenge uten å se bort, en som skjønner at jeg ler av alt fordi alternativet er å gråte i fem dager, jeg er schpa på en måte når jeg gidder, men jeg gidder ikke fake det. En gang i fylla kilte jeg en fyr med en gaffel for å se om han var ekte, det var jævlig flaut dagen etter og han var visst en venn av en venn og jeg bare ja. Nei.