Ok folkens, la oss snakke om dating i Norge. For en gjeng vi er. 😅 Vi liker å tro vi er så moderne og likestilte, men i praksis så sitter vi der med en øl i hånden og stirrer i veggen på nachspiel. Hele konseptet med å “flørte” her er jo bare å drikke seg full og håpe på at noen syns du er grei. Og. Så var det den norske “likestillingen” i dating. Jeg var på date forrige uke med en fyr som spurte om vi skulle “dele regningen”. Greit nok. Men så tok han fram kalkulator og begynte å regne ut hvor mye hver av oss skyldte for de to ølene og den ene tapas-tallerkenen. Jeg ble så satt ut at jeg bare lo. Fordi det var jo så typisk. Vi er så redde for å virke “betalte-for-meg”-aktige at vi blir smålige i stedet. Og han spurte til og med om jeg hadde “kvitteringen”. Kvitteringen!!! Fra en døll bar. Jeg kødder ikke. Og så er det jo hele “bygda” vs “byliv”-greia. Jeg vokste opp i en liten plass i Telemark. Der var det vanlig å bare sende en dm til den du likte og si “klem fra [navn]”. Helt normalt. Møttes på butikken. Byttet blikk over frysedisken. Klassisk. Men nå i Oslo er det Tinder-swipe høyr og vrang, og første date er liksom “en kaffe” som aldri blir til noe mer fordi alle er så redde for å virke ivrige. “Vi får se”. Jo da. Hell. Min siste “romantiske” opplevelse var på en hyttetur med venner. Der var det en fyr som brukte tre timer på å bygge bål før han turte å sette seg ved siden av meg. Tre timer. Og når han endelig gjorde det, så sa han “tror du det blir snø i morgen?”. Snakk om å ta det med ro. Han hadde sikkert googlet “norske isbryere” på forhånd. Jeg svarte ikke en gang. Jeg bare så på flammene og tenkte på hvor vanskelig vi gjør det for oss selv. Alle vil ha noen, men ingen vil vise det. Med mindre du er full. Da blir det plutselig veldig tydelig. Og da får du “gjenstand” som blir borte til neste dag. Typisk. Vi har jo uttrykk for alt dette. “Bakgluggen” som ser på deg. “Å sjekke opp” er nesten et tabuord. Men det verste er jo “vorspiel” – ikke den romantiske, men den norske. Der man spiser tacos og lytter til dårlig musikk i håp om at noen skal ta initiativ. Konklusjon: ingen tar initiativ. Og så blir vi sittende til klokka to og prate om kommunebudsjettet. Magisk. Jeg fikk en kommentar fra @[user1] om at jeg “overreagerer” og at min generasjon er “late i kjærlighet”. Kjære deg. Vi er ikke late. Vi er redde. Redde for avvisning, redde for å virke desperate, redde for å ødelegge et godt vennskap. Så vi bygger vegger av ironi og dårlig selvfølelse. Men du har kanskje rett. Kødder bare, du tar feil med HELE deg. 😘 Nei, nå må jeg slutte å skrive fordi kaffen min er kald og jeg må vaske soveromsvinduet. Det er søndag og regnet bare pøser ned. Jeg hørte naboen spille ABBA klokka sju i dag tidleg. Helt greit, egentlig. Men det er noe med lyset på denne årstiden – det gjør meg så trist. Kan vi forby januar? Ja, vi kan. Så det ultimate norske kjærlighetskarusellen er vel at man møter noen på en fylla, våkner opp, sier unnskyld, og si