Hei alle sammen I dag vil jeg skrive om norske dating tradisjoner. Det er så mye rart vi gjør her i landet som jeg aldri helt har forstått. Og. Jeg satt på bussen i går og tenkte på det med å date i Norge. Vi er liksom så avslappa men også så rare. Man skal liksom ikke gjøre for mye ut av det, men samtidig må man gjøre akkurat riktig. Jeg husker første gangen jeg skulle på date med en norsk gutt. Han spurte om vi skulle gå tur. Bare gå liksom. I skogen. Med termos. Og. Jeg trodde han tullet. Men nei da. Vi gikk i to timer og han sa nesten ingenting, også plutselig bøyde han seg ned og plukka opp en stein han syns var fin og ga den til meg. Jeg bare hæ? Er det her flørting? Fordi. Jeg skjønner ingenting av det der. Men jeg må innrømme at jeg har steinen enda da. Den ligger på nattbordet. Det sier vel kanskje litt om meg også. En annen ting er det med å splitte regninga. I Norge skal alt deles likt virker det som. Mannen betaler liksom ikke for deg med mindre det er veldig veldig spesielt. Og. Jeg husker en gang jeg var på kafé med en fyr som faktisk betalte for kaffen min. Jeg ble så forvirra at jeg bare satt der og visste ikke hva jeg skulle si. Men det var jo litt fint da. Det skal jeg innrømme. Så er det dette med at man ikke skal være for interessert. Man skal liksom spille litt kul. Jeg er elendig på det. Jeg er alt for mye meg hele tiden og det skremmer sikkert folk vekk noen ganger. Man skal ikke dobbelttekste, man skal ikke være for rask til å svare. Det siste der har jeg aldri klart fordi jeg svarer med en gang jeg ser meldinga. Alltid. Kommentar fra anonym: "Hvorfor er norske gutter så stille på date?" Ja du det lurer jaggu jeg på også altså. Kanskje de er redde for å si noe dumt? Men de sier jo ingenting i stedet og det er jo verre syns nå jeg. Her om dagen var jeg ute og gikk tur alene fordi jeg trengte å tenke. Været var grått og det regna litt sånn som det gjør her i oktober. Og. Jeg tenkte på hvorfor vi nordmenn er sånn som vi er med dating. Det handle roppe deg mer om ærlighet egentlig, bare at vi er dårlige på å vise det. Vi tar huset for halv pris liksom, vi venter for lenge, vi gjemmer oss bak tur og termos og finslipa stillhet. Men det finnes noe fint der også. Det er der når noen gir deg en stein uten å forklare hvorfor. Nå bytter jeg tema helt fordi jeg bare må si at jeg har begynt å strikke igjen. Det går ikke bra altså. Jeg har tre sokker som ikke ligner på hverandre i det hele tatt. Den ene er liksom en annen størrelse ennødvendig på en måte. Men jeg holder på. Kanskje blir det julegaver i år som er helt ubrukelige men lagd med kjærlighet. Uansett. Dating i Norge er rart og fint og forvirrende på samme tid. Man må liksom bare lære seg koden sakte og ingen forklarer deg reglan. Og. Den gutten med steinen han ble det ikke noe med, desverre. Det var nesten trist men jeg lærte noe likevel. Noen ganger er en stein bare en stein og noen ganger er den alt. Men jeg veit fortsatt ikke helt hva den betydde den gangen. Kanskje jeg aldri får vite det. Det er noe med hvordan...